Norsk bokmål
Bislett Alliansen var ennå ikke født. Det skulle først skje senere på året. Så da Ron Clarke en regntung onsdag i juli 1965 satte en av tidenes mest fantastiske verdensrekorder under Tjalves jubileumsstevne, var det en aldri så liten tyvstart på det som skulle bli Bislett Games. Men hvilken tyvstart det ble.
Dette intervjuet er tidligere publisert i jubileumsberetningen for Bislett Games sine første 50 år – i 2015.
«Århundrets løp.»
«Innledningen på en helt ny epoke i langdistanseløpingens historie».
«Er de andre langdistanserekordene gode nok?».
«Et tempoløp verden aldri har sett maken til».
Dette var noe av det som ble brukt som oppsummering av kvelden onsdag 14. juli 1965.
Da en lettbent løper fra «the land down under» først forbedret verdensrekorden på 6 engelske mil fra 27:11.6 til 26:47.0, og så i samme løp sin egen rekord på 10 000 meter fra 28:15.6 til 27:39.4.
Den dag i dag kanskje Bisletts mest sagnomsuste rekord.
Fra USA til Europa
– For å kunne forklare rekorden i Oslo er det viktig å forstå oppladningen, sa Clarke da vi intervjuet ham til jubileumsberetningen for Bislett Games sine første femti år i 2015.
Clarke døde for øvrig den 17. juni samme år – 78 år gammel.
– Den 29. mai la jeg ut på min første turné sammen med min kone Helen. Jeg startet med å vinne et løp på 2 engelske mil i Modesto, USA. Noen dager senere forbedret jeg verdensrekorden på 3 engelske mil og 5000 meter i Los Angeles. Etter et par dager i Las Vegas løp jeg i Toronto, Canada den 10. juni før vi fløy til Finland dagen etter for å løpe en 10 000 meter i Åbo – på en bane jeg hadde hørt mye godt om.
– Jeg hadde satt den eksisterende verdensrekorden på 10 000 meter i Melbourne halvannet år tidligere, men etter rekordløpet i Los Angeles visste jeg at formen var mye bedre nå.
Mer å gå på
– Da vi kom til Åbo, ble vi innkvartert i en hytte på en liten øy i tilknytning til en badstue, hvor vi blant annet måtte ro til og fra matsalen. Det var varmt, og umulig å sove, men siden vi var på vår første turné var vi for høflige til å klage, fortsetter han.
– Da jeg kom til banen jeg hadde hørt så mange lovord om, viste det seg at den hadde fått et nytt dekke. En type gummiasfalt. Når jeg løp festet det seg klumper av dekket under piggskoene.
– I tillegg ble rundetidene anvist på finsk, så jeg hadde ingen anelse om hvor fort jeg løp.
Men på grunn av lite søvn og det vanskelige underlaget følte jeg at det ikke var spesielt fort. Heller ikke publikum var spesielt begeistret. Jeg var derfor ikke i spesielt godt humør da noen etter målgang stakk en stoppeklokke opp i ansiktet mitt og brølte noe på finsk.
– Da jeg omsider fikk tak i noen som kunne engelsk, fortalte de meg at jeg hadde forbedret min egen verdensrekord. (Clarke løp på 28:14.0 – en tid som ikke ble godkjent som verdensrekord).
– Jeg var imidlertid ikke altfor fornøyd, for jeg visste jeg kunne løpt mye fortere.
Garanterte rekord
– To dager senere, etter å ha løpt en 5000 meter i Tammerfors, ble jeg kontaktet av Arne Haukvik som ønsket å arrangere et løp på 3000 eller 5000 meter i Oslo den 7. juli.
– Jeg sa ja til dette, men sa at jeg helst ønsket å løpe en 10 000 meter. Dette fordi jeg allerede hadde sagt ja til å løpe 5000 meter i Stockholm den 6. juli og det britiske mesterskapet på 3 engelske mil i London fire dager senere.
– Jeg sa også at jeg ikke kunne garantere et godt resultat den 7. juli siden det var dagen etter løpet i Stockholm – men jeg kunne løpe.
– På den annen side sa jeg at hvis han kunne arrangere et løp en uke etter London, kunne jeg garantere verdensrekord på 10 000 meter.
Svigermor døde
– Vi holdt kontakten på telefon i dagene som kom, men han forsøkte hele tiden å få meg til å løpe 5000 meter.
– Han hadde gjort avtale med Bob Schul (OL-vinner på 5000 meter i 1964) og Billy Mills (OL-vinner på 10 000 meter i 1964) om å møte meg – men ikke på en lenger distanse enn 5000 meter.
– Jeg sa imidlertid at jeg ønsket å løpe 10 000 meter, og hvis han ikke fikk til det, vurderte jeg i stedet å reise hjem til Australia – også fordi min svigermor var alvorlig syk.
– I begynnelsen av juli fikk vi nemlig beskjed om at hun var så dårlig at hun neppe ville overleve til vår planlagte hjemkomst, så min kone reiste i hui og hast tilbake til Australia.
– Hun insisterende på at jeg skulle bli igjen å gjøre jobben. Bare to dager etter at hun kom hjem døde moren, og verdensrekorden jeg satte på 3 engelske mil i London var til ære for henne.
Manglet en løper
– Etter løpet i London ønsket jeg derfor å reise hjem, men Arne hadde nå bygget opp et stevne i Oslo rundt meg.
– Helen sa at jeg nå måtte stille opp når Arne først hadde lagt så mye arbeid i dette. I tillegg kunne jeg fullføre drømmen om en ny rekord på 10 000 meter.
– Du kan derfor tenke deg skuffelsen da Jimmy Hogan og jeg ankom Oslo, bare for å oppdage at ingen andre ønsket å løpe.
– Jeg visste jeg kunne sette ny verdensrekord, men i henhold til regelverket måtte det være minst tre deltakere som både startet og fullførte løpet.
– Arne viste meg programmet for stevnet, med bare Jimmy og meg på startlisten – men med plass for ytterligere ett navn.
– Men dette manglet. Det var bare prikker der.
– Akkurat der og da var jeg desperat. Jeg hadde overtalt Jimmy, som hadde vunnet det britiske mesterskapet på 6 engelske mil, til å komme. Men vi måtte ha en deltaker til.
Jakten var i gang.
Dansk redning
– Det var en campingplass ikke så langt fra Bislett, og Jim og jeg jogget gjennom den i et forsøk på å finne en langdistanseløper som kanskje hadde kommet for å se stevnet, men i stedet kunne tenke seg å løpe.
– Etter å ha forsøkt å snakke til et par joggere – som ikke forsto noe av hva vi snakket om – traff vi på en danske som sa: Det er greit. Jeg stiller opp.
Han het Claus Børsen.
– Jeg sa at det eneste som betydde noe var at han fullførte, men det måtte han gjøre. Ellers ville ikke rekorden bli godkjent, og alt var bortkastet.
– Det var marerittet mitt. At jeg skulle sette rekord for så å se ham bryte.
Båret frem
– Men Børsen gjorde jobben, selv om jeg var bekymret.
– Minnene fra rekordkvelden er først og fremst publikum (17 500 var på plass) som bar meg rundt stadion med sin entusiastiske klapping. Du kunne formelig føle spenningen også blant publikum. Jeg tror nok dette blandet seg med det faktum at jeg visste jeg løp langt under skjemaet jeg hadde lagt opp til på 28 minutter.
– Jeg husker jeg undret meg på hvor fort jeg kunne løpe. På et tidspunkt lå jeg også foran skjemaet til 27.30. Det var en helt spesiell opplevelse å føle det jeg kaller «The Flow» – når hjernen og kroppen spiller helt på lag.
Clarke kom i mål på 27:39.89, eller 27:39.4 som den offisielle manuelle tiden ble, etter å ha satt verdensrekord på 6 engelske mil underveis på 26:47.0. Jim Hogan kom i mål på 29:19.6, mens Børsen fikk notert 31:03.2.
Som en liten kuriosa kan vi nevne at Svein Arne Hansen, som overtok som Bislett-general etter Haukvik og senere også ble president både i NFIF og EA, var startordner for feltet.
Atten rekorder
Totalt satte Clarke 18 verdensrekorder på forskjellige distanser i karrieren, blant annet fire på 5000 meter og to på 10 000 meter. Hans beste mesterskapsplassering er OL-bronse på 10 000 meter fra 1964.
Kunne løpt fortere
– Hvordan jeg rangerer milløpet i Oslo?
– Jeg fikk aldri sjansen til å løpe mange 10 000-metere i store stevner, siden arrangørene syntes et så langt løp var for kjedelig. Men jeg tror kanskje jeg løp et bedre løp i London i forkant av OL i 1968. Jeg noterte meg for 27:49.4 under ekstreme vindforhold.
– Hadde det blåst normalt, tror jeg at jeg hadde løpt under 27:20 – ja kanskje ned mot 27 minutter. Men det vil vi aldri få vite.
– Det var en annen perfekt ting med å løpe i Skandinavia.
– Det blåste sjelden slik det kunne gjøre andre steder.
Unike Bislett
– Det er to grunner til at så mange rekorder har blitt satt på Bislett.
– Atmosfæren og entusiasmen du føler når du konkurrerer.
– Bislettpublikummet er det mest kunnskapsrike publikummet i friidretts-sirkuset. De skjønner hva som skjer før de får det forklart.
– Der andre publikum jubler når de blir fortalt hva som har skjedd, jubles det på Bislett mens det skjer. Jeg bare håper at dette er noe som vil leve videre, for da er det ingen bedre bane å konkurrere på i hele verden.
Av Morten Olsen